Nå får det holde med «spennende utfordringer»…

«What doesn’t kill you makes you stronger»? Ta det som en utfordring og ikke et problem? Skal livet funke som en dampveivals som bare gjør deg sterkere og sterkere jo mer du blir overkjørt? Noen ganger er nok bare nok, og kjipt er bare kjipt. Men det hender man lærer av det også, bare ikke med en gang. Det er gjerne når alt er over at du registrerer på din egen ferdsskriver at noe har skjedd, og at det har lært deg mye, men kanskje hatt sin pris. Visdom kommer noen ganger fra motet av å ha stått i sårbarhet og aksept og arrvev fra det verste som kunne skje.

 

whatever doesnt kill you makes you strongerDet er noen som blir direkte provoserte av ideen rundt å bevisst tenke positivt i vanskelige situasjoner. Jeg er for så vidt enig. Det er en smak av illusjoner og fornektelse å hoppe rett over hva slags situasjon du faktisk står i. Det å klistre et smiley-klistremerke over hvordan du egentlig har det, blir en måte å rømme fra seg selv på.

Vi jobber hardt med å mestre, kontrollere og «micro-manage» livene våre for å holde sårbarheten unna døren. Sarkasme, ironi og en overflate av «jeg er kul og ingenting affiserer meg, nåde deg om du tør å bry deg» skal gjøre oss uovervinnelige. Livet er overveldende, og frykten kan fort banke på. Særlig også når vi har høye forventninger og måler oss opp mot andre hele tiden. Det er et jag som gjør at utilstrekkelighetene kjapt melder seg, og gjør igjen at du må foreta deg enda mer for å møte enda flere mål og krav. Det å være autentisk blir dermed ganske så utfordrende. For om jeg skal deale med at jeg føle meg usikker, samtidig som jeg får gjort unna alt jeg skal ha gjort så blir jeg jo gal?!? Hvem har tid til å være sårbar og ærlig med seg selv i en hektisk hverdag?!

Når livet klasker deg i trynet er det et element av sjokk over det, men kan også ha noe merkelig ærlig over seg. I noen tøffe situasjoner strippes alt av illusjoner, tomme og meningsløse forventinger bort, og du står igjen med det du egentlig bryr deg om – og det du egentlig synes er viktig. Som når noen du er nær blir syke, og du kjenner på hvor mye de betyr for deg. Så åpner det kanskje opp døren for at du snakker med de på en åpnere og modigere måte – nettopp fordi kontrasten ble med ett så sterk.

Når dritten har skjedd, så er det kanskje der det kan finnes en verdi. Nettopp at du kan velge å bruke det jævlige til noe verdifullt når du er klar for det. Midt i min egen mors alvorlige sykdom klarte jeg å se meg rundt i alt det urettferdige og se hvor utrolig nært, kjærlighetsfullt og sårbart forholdet vårt ble. Det ble som en gave som gjør om på hele tankegangen jeg har rundt mine foreldre, min mor – meg selv, og tør jeg si det – kjærligheten. Heldigvis har hun fått friskmelding, og jeg tror takknemligheten jeg kjenner for det faktisk er enda større –  fordi jeg klarte å bruke sårbarheten til noe da hun sto midt oppe i det. Og fordi hun viste meg veien til det.

MEN. Nå holder det med «spennende utfordringer» . Ja da, jeg lærte noe stort, men det rekker nå.  Og nei – jeg er ikke kul, sarkastisk og på toppen av verden. Men jeg er sårbar, modig og ærlig og det duger bra i dag.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s