Lykkeparadokset

Jakten på lykken gjør oss ulykkelige. Måleenheten i prestasjonskulturen blir å akkumulere vellykkethet med tilhørende statussymboler – som vi tror skal oversettes til lykke og følt kontroll. Vi sammenligner oss deretter med de som har det samme, mindre eller mer. Negative følelser skal undertrykkes og ignoreres. Mye av selvutviklingslitteraturen insisterer på «fake it till you make it», og oppfordrer til tider at vi skal klistre på et glis uansett hvordan vi har det. Distraksjon og å velge en positiv innstilling kan være bra – men når du går rundt med et delfinglis –  samtidig som du innerst inne har det jævlig – så fornekter du deg selv. Hvordan du faktisk føler deg har noe å si deg , og har en verdi.

Lykke er ikke fravær av motstand. Det er opplevd mening. Og det krever at følelsesbarometeret virker.

when i get sad

Unngår du negative følelser for en hver pris?

De fleste av oss har en tendens til å gradere følelsene våre i positive og negative, og unngår de negative aktivt. Vi forsøker kanskje å dempe de negative følelsene med å distrahere oss selv, fokusere på noe annet, fortrenge eller å bedøve de. Hva oppnår du da? Kanskje kortvarig lettelse, men etter hvert øker du distansen mellom hvem du innerst inne er og hvem du viser verden. Når du aktivt undertrykker disse følelsene og forsøker å kontrollere de, så øker de i styrke – i underbevisstheten. Forskning viser også at vi er styrt av underbevisste prosesser i hjernen hele 95% av tiden. Enkelt sagt; det du aktivt forsøker å bekjempe vil vokse. Det funker mao ikke «bare å tenke positivt» for å dempe negative følelser.

Når du fornekter en del av deg selv –  så fornekter du hele.

Ditt eget indre veiledningssystem – «følelsesbarometeret» ditt – slutter å virke ordentlig når du ikke respekterer eller forholder til i følelsenes informasjon til deg. Du kan ikke over tid selektivt undertrykke enkelte følelser og distansere deg. Når du forsøker å gjøre følelsene dine numne så går alt med i dragsuget. Du undertrykker nemlig også det i deg som gjør nettopp deg unik. Dine talenter, din helhet, ditt autentiske og feilbarlige selv. Denne undertrykkelsen gjør oss jevnt over mindre rustet til å håndtere utfordringer når de skjer. For da blir all motstand fraværet av lykke.

overthinking

Forskning viser at det virkelig er:  «ikke hvordan du har det men hvordan du tar det»

Alle vil oppleve motgang. Livet byr garantert på mange typer problemer, sorg og smerte. Det er hvordan du klarer å bearbeide motgangen, og samtidig beholde en slags mening i tilværelsen som utgjør forskjellen. Det bekreftes  i en svært omfattende studie utført på avgangsstudenter på Harvard i en tidsperiode på over 75 år. Studien bekreftet at lykke var egentlig opplevd «mening med livet»  – ikke fravær av motgang eller negative opplevelser. Det var ikke suksess, penger eller karriere som var det de svarte var deres lykke – det var hvor godt de kjente seg selv, at de hadde nære venner og en livspartner. Dårlige livsvilkår fra barndom av var heller ikke nødvendigvis noe negativt. De som var lykkelige over et langt liv hadde utfordringer, men de hadde tillit til at de kunne finne en måte å takle det på. Mange rapporterte til og med at store negative omveltninger hadde bragt mer mening og at det faktisk økte lykkefølelsen i livene deres. Les gjerne mer her:

http://psycnet.apa.org/index.cfm?fa=search.displayRecord&uid=1946-00013-000

http://en.wikipedia.org/wiki/Grant_Study

Så hva gjør jeg med de negative følelsene da???

Mental trening funker – men ikke alle typer teknikker innen mental trening funker. Det å tro at man kan bruke militær kampvilje for å tenke seg ut av depressive tanker vil kunne medføre at du blir mer depressiv og føler deg som en taper når det ikke fungerer. For viljestyrke er ikke en uuttømmelig kilde, og å kjempe med negative tanker skaper en tilstand av kamp i deg. Men det finnes måter å jobbe med tanker på som kan påvirke følelsene positivt, og som gjør at du klarer å være mer bevisst tilstede i ditt eget liv. Og ikke minst tørre å føle.

Det er ingen kortsiktige, quick fix – løsninger som virker på sikt,  men det finnes mentale treningsteknikker som gjør at du kan forholde deg til tankene dine uten å dømme, uten å ta de seriøst eller overveldes av «negativt selvsnakk» eller dårlige minner. Det krever mot, øvelse og et ønske fra deg selv om å tørre å være mer i en bevisst tilstand og faktisk akseptere deg selv. Sjekk ut for eksempel Russ Harris’ bok «Lykkefellen», en flott ressurs med gode teknikker. Bruce Lipton har også forsket på det kjemiske aspektet ved lykke, spennende lesning i boka «The Honeymoon effect». Mindfulness teknikker kan også funke. Men mange trenger hjelp for å lære å tenke på nye måter, så oppsøk gjerne en Coach eller terapeut som jobber med slike teknikker. For eksempel kan du lese mer her om hvordan jeg jobber: http://annikarichardsen.wordpress.com/coaching/

Mange er så redde for å ikke være bra nok, det triste er at mange blir bleke kopier av seg selv i jaget på lykken. Mest sannsynlig er du et utrolig flott menneske som krever for mye av deg selv, sammenligner deg selv med «perfekte idealer» og legger stein etter stein på byrden av for høye forventninger.  Du gjør nok, er nok og det holder i massevis. På tide å slippe taket.

Flink pike og flink gutt spaserer inn i veggen

 Hvor går grensen mellom å være ambisiøs til å være perfeksjonist med alt for høye krav og forventinger? Hvordan balanserer du prestasjon og selvfølelse uten å gå i veggen?

Om du har forventninger og planer om å måtte bake 100 cupcakes samme dag som foreldremøtet, jogge to mil, utføre en altfor lang (og gjerne selvpåtatt) to-do-liste på jobben og generelt briljere i karrieren, ringe tre venner, elske med partneren, samt oppdatere alt på sosiale medier –  så legger du opp til altfor mye. Det skaper stress, forventninger om prestasjoner som ikke lar seg gjennomføre, i alle fall ikke uten en pris. Studier viser faktisk at perfeksjonisme hemmer suksess, og kan føre til depresjon, angst og avhengighet.

utbrent

Plutselig snakker «alle» om Flink pike syndromet. Det er ikke nytt, men spennende at det får oppmerksomhet, og at det forskes på konsekvensene av å være et høytpresterende individ med høy grad av forventning og høy grad av dårlig samvittighet.

Setter du for høye krav til deg selv?

Vi lever i et høytpresterende samfunn, og vi måler oss opp mot de rundt oss og sammenligner oss gjerne «oppover» til det vi vil oppnå. Men etter en stund kan man føle at det ikke er nok med samme nivå av prestasjon, og øker kravene og forventingene dine for å oppnå samme følelse av oppnåelse. Dårlig samvittighet for å ikke strekke til melder seg, du higer mer og mer etter bekreftelse utenfra. Da begynner spaserturen din inn i den berømte veggen.

Hva slags utopi er det du strekker deg etter?

”Flink pike/gutt syndromet” kan gjøre at vi føler oss utilstrekkelige selv når vi presterer bra, og vi klarer ikke å nyte  suksessen vi faktisk har. Det henger ofte sammen med når vi blander sammen våre prestasjoner med vårt egenverd. Det blir mer og mer komplisert ettersom vi øker kravene våre. Det kan fungere på et vis så lenge vi klarer alt og er ”perfekte”, men når vi gjør en feil og har lav selvfølelse, så kan vi oppleve at vi ikke bare gjort en feil vi har blitt en feil. Hvem er perfekte hele tiden? Om du tror at du hele tiden må levere over det som er forventet, og er kun fornøyd om du hele tiden har fremgang  – så har du for høye krav til deg selv.

perfeksjonisme

 Sannheten er at du mest sannsynlig er et godt menneske, som gjør så godt du kan og mer til, uavhengig av hvor perfekt du presterer hele tiden.

Muligheten er der for at du vil nyte livet mer om du kutter ned på forventningene og setter deg gode realistiske mål – som har rot i hva du virkelig innerst inne ønsker deg i livet. Ikke hva du skal gjøre for å få alt til å bli perfekt. Perfekt finnes ikke. Så jobb heller med å se og dyrke frem dine personlige egenskaper, øv deg på å si nei, skriv færre to-do-lister og gi mer faen. Da vil du kunne bryte med perfeksjonismen. Du har da potensialet til å gjøre mindre, men være fokusert og mer kreativ. Det kan hende det har et bedre utfall på resultatet. Og søk hjelp i tide om du ser det går av skaftet. En god terapeut, psykolog eller Coach kan hjelpe deg til å finne balansen igjen.

 

 

 

 

 

Uncool is the new cool. Nemlig.

Som barn brukte jeg mye tid på å ønske jeg kunne bli kul da jeg vokste opp – det gikk dårlig. Nå har jeg lært meg å være glad i at jeg er ukul. Jeg ser på det å være ukul som antijantelov. Ukul er å ha mot og sårbarhet nok til å være stolt av seg selv uten å føle man må være perfekt, tøffest eller late som ting ikke betyr noe for en.

Om du synes du er god på noe, betyr ikke at du stjeler det fra noen andre, eller at det er begrenset med «flink», «dyktig» og «god» i verden.  Når du er stolt av deg selv og tør å vise det, utviser du respekt for deg selv men uten å hevde deg på andres bekostning.

Vi er alle i samme båt når det gjelder sårbarhet, men vi skjuler kanskje sårbarheten bak en maske av perfeksjonisme eller kul overflate der «ingen kan ta oss». Kanskje vi bør bytte ut kul med ukul?

annika på gmn 5

Jeg har så mye å være glad for. Jeg har også opplevd en hel del herlige ting de siste ukene – som jeg har klart å kaste meg rett ut i på en særdeles ekte, men hva noen vil si er en «ukul» måte.  I dag var jeg også gjest på God Morgen Norge på TV2 og snakket om å ta med meg selvutviklingen på ferie.

Dette studioet har jeg vært i som gjest en gang før, og mange ganger med kunder som jeg har jobbet med på medietrening. Men det var kjempespennende i dag også. Jeg ba om å få tatt bilde, jeg takket og klemte, jeg smilte igjen så ansiktet skulle sprukket. Bilder uten flatterende vinkler, lys eller at jeg sugde inn kinnene. Jeg kunne tenkt på at jeg kanskje så litt smågal ut og ikke helt tynn. Men jeg var glad og på plass. Strålende fin programleder Reidar. Ukul han også tror jeg.

Jeg har også vært på Nitimen og pynta meg først (på radio liksom). Det var stort å være i studio og snakke om ting som jeg brenner for, og nærmest føle Erik Bye puste meg i nakken. Er veldig stolt av å ha oppnådd det jeg har, og at jeg var nervøs men modig. Men for så vidt ukul.

annika på gmn so uncool 1

Mange av oss er redde for å vise hvem vi er, og bruker heller mye tid på å skjule nettopp det som gjør oss unike. Hvorfor? Fordi det gjør oss sårbare – og en redsel i underbevisstheten sier kanskje «du er ikke god nok til å vise frem dette».

Skjoldene vi tar på oss for å bli «usårbare» gjør at vi setter en distanse mellom oss selv og den tilknytningen, kjærligheten og tilhørigheten vi faktisk ønsker oss. Ofte tar vi på oss en motsatt maske av det vi tror ikke er bra nok eller det vi skammer oss over.

Vi tror kanskje at igjennom å gjøre ting «perfekt» (det finnes ikke) så slipper vi å være sårbare, og kan gjemme oss bak skjoldene våre der vi late som vi er tøffe og kule når vi innerst inne føler oss motsatt. Dessverre gjemmer vi da alt vi er og blir som vandrende skall som ofte sammenligner oss med andre, både for å trekke oss selv ned, men også å rakke ned på andre for å føle oss bedre et øyeblikk.

Ha mot til å være ukul.

Det velger jeg å være modig nok til å være. Jeg liker selvfølgelig anerkjennelse og aksept fra andre, men det er ikke det som utelukkende avgjør om jeg tror på meg selv eller ikke. Jeg velger å la andre være seg selv uten å dømme de. For selv om jeg er uenig med noen, så har jeg ikke rett til å dømme de eller ta copyright på sannheten. Og når jeg peker på andres utilstrekkeligheter er det gjerne for å ta oppmerksomheten bort fra mine egne. Det er god motgift til smålighet å ønske hverandre godt!

Jeg ønsker deg derfor en modig og sjenerøs dag!

 

Sier du ofte JA når du mener NEI?

Føler du som oftest at man alltid bør si ja – «fordi det er slik man bør gjøre»? Melder du deg til og med frivillig til å ta på deg oppgaver og ansvar du egentlig ikke vil eller har tid til? Når du ikke setter grenser for deg selv, er det ofte fordi du er redd for at andre ikke skal like deg eller bli skuffet over deg. For hva om du skuffer noen, eller ikke lever opp til forventningene deres (som du heller ikke nødvendigvis vet noe om)?

i am enough

Du nedprioriterer da dine egne forventninger, drømmer og ambisjoner og lar andres krav styre deg. Muligens tenker du kanskje i banene «han burde ha skjønt at jeg ikke ville det slik», eller «de burde ikke ha spurt meg om dette». Så når du da ikke sier nei, så kan det hende at du blir forarget under overflaten og irriterte under overflaten på de eller det det gjelder.

Selv om det er ønskelig at andre fanger opp hint eller klarer å lese tankene våre for å skjønne hva vi vil, så er det vårt eget ansvar å tydelig si i fra.

Personlig integritet
Vi kan ikke være enige med alle hele tiden, alle har sine forventinger og ambisjoner, og som mennesker er vi ulike, som igjen gjør at vi har motstridende meninger og ønsker til tider. Det er ikke sunt eller realistisk å like alle eller å tro at alle skal like deg.

For å trene opp selvfølelsen er det viktig å sette grenser for deg selv, og å være tydelig med andre om det. Personlig integritet er å være ærlig og oppriktig overfor seg selv, og også å holde det vi lover. Når vi bryter et løfte går det utover selvfølelsen. Dermed blir det desto viktigere å ha selvinnsikt i hvor grensene våre går, og være tro mot våre egne normer og verdier. Det gjør også at vi prioriterer lettere hvilke relasjoner vi skal ta hand om i livet vårt.
selfrespectquotes

Ærlighet eller selvhevdelse?

Enkelte mennesker sier «jeg snakker rett fra levra, det må folk tåle». Det er gjerne de som rakker ned på andre for å hevde seg selv, og har lite med personlig integritet å gjøre. De blander sine meninger med hva som er sannhet og hva som er deres meninger.
Om du har mennesker i livet ditt som du ikke trives med er det også ditt ansvar å ta tak i det.

For høye krav til deg selv
Mange av de som sliter med å sette grenser for seg selv er gjerne også omsorgsfulle mennesker som liker å gi. Det er ikke nødvendigvis svaret for empatiske mennesker å begynne med å alltid si nei. Det er viktig å se hvor balansen finnes mellom det å gi for å glede i stedet for å gi for å bli likt. Givende mennesker er gjerne også gode til å ha mange baller i luften på en gang. Problemene kan oppstå når de blander sine prestasjoner med egenverdet. Det er derfor viktig at vi ser på totalen i livene våre når vi prioriterer, og at vi sier nei når det går i mot våre grenser, og ja når det er noe vi kan og ønsker.

wpid-facebook_-620027464

Hva kan du gjøre videre?
Dine prestasjoner er ikke ditt egenverd, og selv om du gjør feil av og til, betyr det ikke at du er dårlig!
Vær tålmodig med deg selv, for det kan ta tid å endre handlingsmønster – det handler om å øve!

Du kan øve på å:

  • Bli bevisst på hva slags situasjoner og mennesker du har problemer med å si nei til. Klargjør dine egne grenser, og bestem deg for neste gang en situasjon oppstår skal du velge å si nei. Det går ikke alltid første gangen, men igjen er det viktig at du er tålmodig med deg selv.
  • Snu tankene, helst når de kommer, og tenk: «dette er nytt for meg, men jeg øver. Nå setter jeg stopp for den tanken her – det holder.»
  • Tren på å øke selvfølelsen – med god selvfølelse utgår du fra deg selv og ikke alle andre.
  • Bekreft deg selv positivt for hver gang du er tydelig og setter grenser, det er steg fremover på veien til sterkere egenverd.

Perfeksjonismens fengsel

Er du lei av å føle at «alle andre strekker til»? At alle «alle andre» har så utrolig god kontroll på alt hele tiden? Kaster man noen skrå blikk ut i media kan det være lett å få  bekreftelse på at «alle andre» faktisk gjør det bedre enn en selv, så lenge du holder på med sammenligningsleken. Forventer du at alt må være perfekt for at du skal ha det bra og være bra nok så har du en lang ventetid foran deg. Og sammenligner deg med de som har det du ikke har eller de som har nådd dit du vil – når du føler deg nede – så gir du deg selv bekreftelse på at andre er bedre enn deg. OG at du ikke er god nok. Så din forventning til deg selv om perfeksjon setter deg inn i perfeksjonismens fengsel.

dont judge me

Perfeksjonisme er noe som mange bruker som en slags kontrollmekanisme for å beskytte og skjule det de er redde for finnes under – nemlig sannheten om at de ikke er gode nok, ikke verdt nok, ikke bra nok. Den bisarre og bittersøte sannheten er at INGEN ER PERFEKTE. Det finnes mange som er svært gode til å late som og opprettholder et høyt «nivå» på alle arenaer i livene sine. Helt klart er det mennesker der ute med ekstraordinært høy energi, som de er gode til å bruke på å gjøre mye. Det jeg vil til livs her, er streben etter perfeksjon som setter forventningene våre på et nivå som gjør at vi legger opp til å feile.

Når vi legger planer og forventninger om at vi skal bake 100 cupcakes samme dag som foreldremøtet, samme dag som du må jogge to mil, utføre en altfor lang to-do-liste på jobben, ringe tre venninner, elske med partneren din, og en hel haug med andre ting, samt oppdatere blogg/Facebook/Instagram med i alle fall noe av det – så legger du opp til for mye. Det skaper stress, forventninger om prestasjoner som ikke lar seg gjennomføre – en forventning om at perfeksjon er kontroll.

Når vi har overdreven perfeksjonisme i livene våre er det ofte alt eller ingenting som gjelder. Du kan ha utført 90% helt fantastisk, for andre er dette en bragd – men for deg en total katastrofe. Det gjør også at du har så strenge krav til deg selv at du har problemer med å tåle kritikk eller konkurranse, for er man ikke perfekt så er man ikke verdt noe særlig. Sier selvfølelsen din. Og når du da ser at du ikke har klart alt perfekt sammenligner du deg gjerne med de som har klart det, og slår ned på deg selv på grunn av det også.

you-are-goodDet er slitsomt å leve i et slikt fengsel, man må jobbe hardere og hardere, blir så og si alltid skuffet – både over seg selv men også andre «deltakere» i ens jakt på perfeksjonismen – og føler seg utilstrekkelig. Dette er symptomer på lav selvfølelse – og ikke minst symptomer på at du blander sammen prestasjon og egenverd.

Sannheten er at du er mest sannsynlig et fantastisk menneske uavhengig av perfekte prestasjoner hele tiden. Og at du vil nyte livet mer om du kutter ned på forventningene og setter deg gode realistiske mål – som har rot i hva du virkelig innerst inne ønsker deg i livet. Ikke hva du skal gjøre for å få alt til å bli perfekt.

Perfekt finnes ikke. Men herlige mennesker som ikke har oppdaget det enda finnes også. Så jobb med å se og dyrke frem dine personlige egenskaper, øv deg på å si nei, skriv færre to-do-lister og gi mer faen. Da vil du kunne bryte ut av det fengslet. Og ikke vær redd for å gjøre for lite etterpå. Du har da potensialet til å gjøre mindre, men være fokusert og mer kreativ. Det kan hende det har et bedre utfall på resultatet.

 

Les mer om julens utfordringer i den nye storfamilien på Kvinneguiden

Her er et lite utdrag fra min artikkel på Kvinneguiden:

«Familierelasjonene våre er for mange svært annerledes nå enn for bare noen år siden. Vi har flere og mer varierte familiekonstellasjoner, gjerne med mine, dine og våre barn. Muligens har også foreldrene dine giftet seg på nytt.
Hvem skal være hos hvem? Hva med julegavene? Skal alle få? Hans familie, din familie, og hva med venner og bekjente? Hvordan innfrir man alle forventningene uten å skuffe noen? »
Følg linken for å få tipsene videre:-)
http://www.kvinneguiden.no/artikler/jul_i_ny_familie/104744

Annika på NRK Østlandssendingen om Julens utfordringer i den nye storfamilien

Familierelasjonene våre ser gjerne svært ulike ut enn de gjorde for bare noen år siden. Vi har flere og mer varierte familiekonstellasjoner, og er kanskje sammen med noen som har barn fra før. Muligens har også foreldrene dine giftet seg på nytt. Hvem skal være hos hvem? Hva med julegavene, skal alle få? Hans familie, din familie, hva med venner og bekjente? Hvordan innfrir man alle forventningene uten å skuffe noen?

Spol frem til 39:39 for å høre meg snakke om hvordan å deale med noen av temaene

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/812754/

Hopp i havet ?