Uncool is the new cool. Nemlig.

Som barn brukte jeg mye tid på å ønske jeg kunne bli kul da jeg vokste opp – det gikk dårlig. Nå har jeg lært meg å være glad i at jeg er ukul. Jeg ser på det å være ukul som antijantelov. Ukul er å ha mot og sårbarhet nok til å være stolt av seg selv uten å føle man må være perfekt, tøffest eller late som ting ikke betyr noe for en.

Om du synes du er god på noe, betyr ikke at du stjeler det fra noen andre, eller at det er begrenset med «flink», «dyktig» og «god» i verden.  Når du er stolt av deg selv og tør å vise det, utviser du respekt for deg selv men uten å hevde deg på andres bekostning.

Vi er alle i samme båt når det gjelder sårbarhet, men vi skjuler kanskje sårbarheten bak en maske av perfeksjonisme eller kul overflate der «ingen kan ta oss». Kanskje vi bør bytte ut kul med ukul?

annika på gmn 5

Jeg har så mye å være glad for. Jeg har også opplevd en hel del herlige ting de siste ukene – som jeg har klart å kaste meg rett ut i på en særdeles ekte, men hva noen vil si er en «ukul» måte.  I dag var jeg også gjest på God Morgen Norge på TV2 og snakket om å ta med meg selvutviklingen på ferie.

Dette studioet har jeg vært i som gjest en gang før, og mange ganger med kunder som jeg har jobbet med på medietrening. Men det var kjempespennende i dag også. Jeg ba om å få tatt bilde, jeg takket og klemte, jeg smilte igjen så ansiktet skulle sprukket. Bilder uten flatterende vinkler, lys eller at jeg sugde inn kinnene. Jeg kunne tenkt på at jeg kanskje så litt smågal ut og ikke helt tynn. Men jeg var glad og på plass. Strålende fin programleder Reidar. Ukul han også tror jeg.

Jeg har også vært på Nitimen og pynta meg først (på radio liksom). Det var stort å være i studio og snakke om ting som jeg brenner for, og nærmest føle Erik Bye puste meg i nakken. Er veldig stolt av å ha oppnådd det jeg har, og at jeg var nervøs men modig. Men for så vidt ukul.

annika på gmn so uncool 1

Mange av oss er redde for å vise hvem vi er, og bruker heller mye tid på å skjule nettopp det som gjør oss unike. Hvorfor? Fordi det gjør oss sårbare – og en redsel i underbevisstheten sier kanskje «du er ikke god nok til å vise frem dette».

Skjoldene vi tar på oss for å bli «usårbare» gjør at vi setter en distanse mellom oss selv og den tilknytningen, kjærligheten og tilhørigheten vi faktisk ønsker oss. Ofte tar vi på oss en motsatt maske av det vi tror ikke er bra nok eller det vi skammer oss over.

Vi tror kanskje at igjennom å gjøre ting «perfekt» (det finnes ikke) så slipper vi å være sårbare, og kan gjemme oss bak skjoldene våre der vi late som vi er tøffe og kule når vi innerst inne føler oss motsatt. Dessverre gjemmer vi da alt vi er og blir som vandrende skall som ofte sammenligner oss med andre, både for å trekke oss selv ned, men også å rakke ned på andre for å føle oss bedre et øyeblikk.

Ha mot til å være ukul.

Det velger jeg å være modig nok til å være. Jeg liker selvfølgelig anerkjennelse og aksept fra andre, men det er ikke det som utelukkende avgjør om jeg tror på meg selv eller ikke. Jeg velger å la andre være seg selv uten å dømme de. For selv om jeg er uenig med noen, så har jeg ikke rett til å dømme de eller ta copyright på sannheten. Og når jeg peker på andres utilstrekkeligheter er det gjerne for å ta oppmerksomheten bort fra mine egne. Det er god motgift til smålighet å ønske hverandre godt!

Jeg ønsker deg derfor en modig og sjenerøs dag!

 

Nå får det holde med «spennende utfordringer»…

«What doesn’t kill you makes you stronger»? Ta det som en utfordring og ikke et problem? Skal livet funke som en dampveivals som bare gjør deg sterkere og sterkere jo mer du blir overkjørt? Noen ganger er nok bare nok, og kjipt er bare kjipt. Men det hender man lærer av det også, bare ikke med en gang. Det er gjerne når alt er over at du registrerer på din egen ferdsskriver at noe har skjedd, og at det har lært deg mye, men kanskje hatt sin pris. Visdom kommer noen ganger fra motet av å ha stått i sårbarhet og aksept og arrvev fra det verste som kunne skje.

 

whatever doesnt kill you makes you strongerDet er noen som blir direkte provoserte av ideen rundt å bevisst tenke positivt i vanskelige situasjoner. Jeg er for så vidt enig. Det er en smak av illusjoner og fornektelse å hoppe rett over hva slags situasjon du faktisk står i. Det å klistre et smiley-klistremerke over hvordan du egentlig har det, blir en måte å rømme fra seg selv på.

Vi jobber hardt med å mestre, kontrollere og «micro-manage» livene våre for å holde sårbarheten unna døren. Sarkasme, ironi og en overflate av «jeg er kul og ingenting affiserer meg, nåde deg om du tør å bry deg» skal gjøre oss uovervinnelige. Livet er overveldende, og frykten kan fort banke på. Særlig også når vi har høye forventninger og måler oss opp mot andre hele tiden. Det er et jag som gjør at utilstrekkelighetene kjapt melder seg, og gjør igjen at du må foreta deg enda mer for å møte enda flere mål og krav. Det å være autentisk blir dermed ganske så utfordrende. For om jeg skal deale med at jeg føle meg usikker, samtidig som jeg får gjort unna alt jeg skal ha gjort så blir jeg jo gal?!? Hvem har tid til å være sårbar og ærlig med seg selv i en hektisk hverdag?!

Når livet klasker deg i trynet er det et element av sjokk over det, men kan også ha noe merkelig ærlig over seg. I noen tøffe situasjoner strippes alt av illusjoner, tomme og meningsløse forventinger bort, og du står igjen med det du egentlig bryr deg om – og det du egentlig synes er viktig. Som når noen du er nær blir syke, og du kjenner på hvor mye de betyr for deg. Så åpner det kanskje opp døren for at du snakker med de på en åpnere og modigere måte – nettopp fordi kontrasten ble med ett så sterk.

Når dritten har skjedd, så er det kanskje der det kan finnes en verdi. Nettopp at du kan velge å bruke det jævlige til noe verdifullt når du er klar for det. Midt i min egen mors alvorlige sykdom klarte jeg å se meg rundt i alt det urettferdige og se hvor utrolig nært, kjærlighetsfullt og sårbart forholdet vårt ble. Det ble som en gave som gjør om på hele tankegangen jeg har rundt mine foreldre, min mor – meg selv, og tør jeg si det – kjærligheten. Heldigvis har hun fått friskmelding, og jeg tror takknemligheten jeg kjenner for det faktisk er enda større –  fordi jeg klarte å bruke sårbarheten til noe da hun sto midt oppe i det. Og fordi hun viste meg veien til det.

MEN. Nå holder det med «spennende utfordringer» . Ja da, jeg lærte noe stort, men det rekker nå.  Og nei – jeg er ikke kul, sarkastisk og på toppen av verden. Men jeg er sårbar, modig og ærlig og det duger bra i dag.